Dette er noe av det tøffeste jeg noen gang har vært igjennom

I går hadde jeg såvidt rukket å poste det o'store positive innlegget mitt før hele kaka ble snudd totalt på hodet! 

Feberen hoppet fra 36.6 til 38.8, noe som er svært høyt for meg i min situasjon. Jeg lå å skalv, frøys, gråt, hostet ikke med måte, fikk ikke puste og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Når jeg sier at feberet hoppet, ja da mener jeg virkelig hoppet. Helt intenst på maksimalt 10 minutter. Trykket på den røde knappen ved sengen min, og inn kommer tre sykepleiere og begge legene for å undersøke meg. De spør meg hva som er galt, de undersøkte lunger, hjerte, temperatur og blodtrykk. I tillegg satte de kjapt inn en veneflon i armen min og satte meg direkte på noe intravenøs væske. De var nok like sjokkerte som meg stakkar når de kom inn å så hvordan jeg hadde det, for de hadde ikke vært innom så lenge før og da var formen min helt super. 

Jeg har også fått en alvorlig allergisk reaksjon på et eller annet, noen mener det er den høye feberen, noen mener det er paracetamolen og antibiotokaen. Jeg vet ihvertfall ikke. Men det jeg vet, er at det er så vondt! Det kjennes ut som jeg har myggstikk over hele kroppen, det brenner, det klør, og jeg får selvsagt egentlig ikke lov til å klø. Men det er jo umulig! Blodplatene mine er fortsatt veldig lave, så jeg må jo gjøre så godt jeg kan å ikke klø meg til blods, men jeg prøver forsiktig å klappe på når det er verst. Jeg har også hovnet opp veldig, både i ansikt, på armer og spesielt på nakke/hals området! 

Dagen jeg gikk ut i offentligheten og til mitt helsepersonell om mitt valg av denne behandlingen fikk jeg stadig høre det, hvor tøff denne behandlingen faktisk er. Det var også noe jeg forsto veldig godt, men jeg klarte ikke å plassere hvordan type tøff den kom til å bli. Jeg har jo lest om de som har måtte reist direkte inn på norske sykehus i flere uker etter hjemkomst, og jeg har lest om de som ikke har hatt en eneste plage hverken under behandlingen eller i ettertid. Det er virkelig så stor forskjell på folk og hvordan de reagerer på behandlingen, så målet mitt var å ta en dag av gangen og se hvordan min kropp taklet det. 

Nå kan jeg vel med hånda på hjerte igjen si at dette er noe av det tøffeste jeg noen gang har måtte vært igjennom. Både fysisk og psykisk. Denne behandlingen tærer ikke bare på det fysiske, men også det psykiske. Helt fra første dag med cellegift gråt jeg 90% av alle 4 dagene. Jeg fikk i tillegg den dagen en svært trist nyhet fra hjemme som ikke akkurat hjalp på, men de aller fleste gangene visste jeg ikke engang hvorfor jeg gråt! 

Jeg prøver så godt jeg kan å være positiv så godt det lar seg gjøre, det skrev jeg jo også i mitt forrige innlegg. Men noen dager er bare så tung. Den positive tingen jeg har funnet frem denne gangen er kaffe latten med caramel som mamma tok med til meg når hun kom på besøk på sykehuset! ♥

Enda en positiv ting jeg fikk ut av denne dagen var at når feberen min endelig hadde roet seg ned i 20:00 tiden, fikk jeg tillatelse til å gå en runde ute på sykehusområdet. Så mamma, Geir og jeg gikk like så godt hele runden, i ganske sakte tempo ettersom jeg ikke er vant til å være i så mye bevegelse lenger. Det gjorde utrolig godt for meg, jeg har jo ikke kjent på frisk luft på 10-11 dager. Når vi kom inn igjen var jeg så sliten, så det ble avslapping resten av kvelden med "Greys Anatomy" og litt strikking. 

En ting jeg også tenker veldig mye på er noen måneder etter hjemkomst. De sier at de aller fleste vil møte en vegg i en eller annen form rundt 3-6 måneder etter hjemkomst, for da har alle steroidene og medisinene etter behandlingen kommet seg ut av kroppen. De sier at sjansen for å møte en vegg er nesten 100% sikkert, men i forskjellige grader selvsagt. Jeg har heldigvis et helt supert helsepersonell rundt meg hjemme som jeg vet kommer til å gjøre alt for meg. Jeg kunne ikke hatt en bedre psykolog eller fastlege, bare så det er sagt! Føler meg superheldig! Jeg regner med disse vil ta godt vare på meg den dagen noe slikt skulle skje. 

Skriv en ny kommentar

5 kommentarer

Umulig å forestille seg smerten du går igjennom, ønsker deg god bedring og lykke til med behandling og tiden etterpå<3

Fy faen, du er tøff!!!! ❤️❤️❤️

Tøft og lese om hva du går igjennom. Fikk selv diagnosen for 1,5 år siden, 25 år nå.

Lykke til videre, jeg følger bloggen din ❤

<3 <3 <3 Masse god bedring! Heier på deg :)

Wow, dette var tøft å lese! Stå på, heier på deg!