En dramatisk natt

Klokken tikket 22:00 fredagkveld, og jeg hadde akkurat tatt min siste sovetablett for kvelden. Jeg tuslet inn på badet for å smøre kroppen med bodylotion, og for det daglige kveldsstellet. Jeg la meg som vanlig på samme side av sengen og slukket lyset. Dagen hadde vært lang og jeg var veldig sliten, klar for å sove! 

Rundt midnatt kjente jeg at kroppen begynte å brygge på noe igjen. Nå har dette hendt meg så mange ganger, at jeg kjenner til tegnene som det skulle vært min egen lomme. Jeg tok selv temperaturen min, og når jeg så at jeg hadde feber kontaktet jeg sykepleier. Han kom inn, sjekket blodtrykket og temperaturen en gang til. Jeg måtte gå å kle meg på meg den tykke kosejakken min og noen tykke sokker, før jeg la meg under dyna igjen. Jeg frøys så fælt! 

Sykepleieren tok opp telefonen sin og tok en telefon til Dr. Fedorenko. Bare det at man kan gjøre slikt midt på natten her er bare helt utrolig og beundringsverdig! Etter noen minutter frem og tilbake fortalte sykepleieren at de hadde bestemt seg for å fjerne kateteret mitt. Jeg reagerte ganske kraftig, for det første var det midt på natten, jeg hadde ikke vondt der, og spørsmålene om jeg måtte inn igjen med et nytt kateter svirret i hodet mitt. For det er noe jeg aller helst vil slippe å gjøre igjen! 

Han roet meg ned veldig fort og sa at jeg ikke skal sette inn nytt på brystet, men som en venflon i armen i stedet. Kateteret som jeg nå hadde hatt i over 10 dager kunne være årsaken til hvorfor jeg er så ofte syk, derfor ville de ta det ut. Dette er ikke akkurat som å dra ut en nål fra armen, kateteret er tykt og langt og man kjenner det godt når det blir dratt ut. Pulsen min steg mens han gjorde klart det sterile utstyret. Han klipte opp stingene rundt kateteret og renset det godt. “Listen to me, now you have to just do what I tell you to do. Inhale. Exhale. Inhale. Dont breath!” Da var det gjort. Kateteret var dratt ut og han la skikkelig press på såret. Han snudde et timeglass, som jeg tror varer i 10 minutter. Dette timeglasset viser hvor lenge de må trykke på såret før de kan slippe opp. Så måtte jeg ligge flatt i 30 minutter før jeg kunne reise meg. 

I mens jeg lå der styret den stakkars sykepleieren så mye med å finne årene mine, han lette frem og tilbake på begge armer. Jeg vet at jeg har vanskelige årer, og det vet de veldig godt her på sykehuset også. Men likevel syntes jeg så synd i han. Etter en stund fant han en fin en på høyrehånd, og det var jo selvfølgelig positivt. Men dette medfølger jo at jeg ikke kan bøye min høyrehånd. Great!  Sist han satte veneflon i armhulen min klarte jeg jo å bøye den helt ut av posisjon fordi jeg ikke klarte å holde hånden min rolig, så denne gangen lo vi og jeg måtte love å ikke bøye armen denne gangen. 

Jeg sovnet av igjen, men det tok ikke lange tiden før jeg bråvåknet på nytt. Når jeg har feber så drømmer jeg helt vanvittige drømmer, noe som kan være veldig ekkelt! Sengen var klissvåt, jeg var klissvåt, og jeg klarte nesten ikke røre meg fordi jeg skalv og frøys så fælt, tror aldri jeg har svetta så mye før. Nå var det bare å kontakte sykepleieren igjen. Denne gangen hadde jeg en temperatur på 38.5 (noe som er veldig høyt på isolat), og sykepleieren ringte Dr. Fedorenko med en gang. Det er visst en regel her at hvis pasienten har over 39 i feber kommer Dr. Fedorenko på tilsyn uansett når det er. Han gjorde ikke det nå, ettersom temperaturen ikke var riktig så høy. 

Etter noen få minutter kommer sykepleieren inn med en stor tralle med flasker i alle mulige retninger som jeg skulle få intravenøst. Her er det ingen kjære mor, og jeg har ikke en gang telling på hvor mye væske jeg fikk i gjennom kroppen min i natt. Jeg fikk også hjelp til å skifte klær på meg selv og sengetøyet. Sykepleieren var hos meg nesten hele natten, fylte på med intravenøst, sjekket temperatur og blodtrykk hele tiden. Lurer på om han egentlig rakk å gjøre noe annet jeg? Det ble med andre ord ikke mye søvn i natt. Jeg kan med hånda på hjerte si at dette var den verste natten jeg har hatt på lenge, og jeg håper så inderlig jeg skal slippe dette noe mer nå, spesielt når jeg kommer hjem for der er ikke hjelpen like nær. Skal si jeg var uendelig takknemlig ovenfor denne nattens sykepleier når morgentimene kom. 

Jeg tror klokken ble rundt 08:00 før han målte temperaturen min en siste gang for denne natta, og da hadde den endelig kommet seg ned på 36.8. Vi ropte hurra og jubla faktisk! Så glad ble vi begge to 🙂 Vi har nok begge hatt en veldig lang natt, så det var vel derfor vi ble så glad over noe så lite. 

Jeg rakk å få noen smådupper på øyet før vaskedamen plutselig sto på rommet mitt klokken 09:00, da var det bare å komme seg opp og inn i dusjen! Klar for morgenens dusj og vodkabad. Så kunne resten av dagen bare starte! Sove får jeg ikke til på dagtid heller av en eller merkelig grunn. Uansett hvor trøtt jeg er! 

Allerede nå igjen kjenner jeg at kroppen svinger veldig på feberen, plutselig er jeg dårlig, så er jeg bra, så er jeg dårlig, og så er jeg bra igjen. Har en liten følelse på at denne natten ikke kommer til å bli så enkel heller, men jeg skal ikke ta sorgene på forskudd!

I morgen slipper jeg ut av isolat! HURRA FOR DET! Og i morgenkveld kommer mamma og stefaren min, så da får jeg endelig truffet de igjen også. Vi skal nok få noen fine siste-dager her i Moskva, før vi vender snuten hjem mot Norge på onsdag. ♥

Siste innlegg